Jacob hos dyrlegen

Jacob var hos dyrlegen og fikk tannrens i går. Vi kom bare så vidt innenfor døra før han begynte å skjelve – han skjønte tydeligvis hvor han var. På vekta stod det 1700 gram. Ca 100 gram mindre enn sist. Han trengte å slanke seg litt. Sommeren har nok gjort han godt. De undersøkte han. Lytta på hjertet, kjente på halsen, titta i munnen og tok tempen, og lurte på hvordan han har hatt det siden sist. En av pleierne gjorde klar en liten sprøyte som hun satte i låret hans, og så var det bare å sitte med ham i armene å vente til han sovna. Etter en stund kom dyrlegen inn og lurte på hvor lenge han hadde vært borte. Jacob var sløv, men han sov ikke... Han sperra fremdeles øynene opp når han hørte lyder utenfor. Men han var likevel såpas fjern at jeg måtte støtte hodet hans da jeg la han ned på undersøkelsesbordet. Dyrlegen prøvde å legge han på siden, men han kjempa imot med det han hadde av krefter i den lille kroppen sin. Ikke snakk om at han skulle ligge på siden! Dyrlegen barberte noen centimeter på det ene frambeinet og prøvde så godt han kunne og treffe den lille, tynne blodåra med en nål, sånn at han kunne få medikamentene intravenøst. Han bomma flere ganger, men klarte det til slutt. Godt Jacob var så sløv, for det gjorde nok egentlig vondt. Men han fortrakk ikke en mine. Gjennom slangen fikk han litt og litt mer narkose fra en millilitersprøyte, og sakte ble han sløvere og sløvere. Til slutt var han helt borte, og jeg måtte gå. Jeg fikk komme tilbake å hente han etter en time.

Dyrlegen kom ut til meg med en liten, pjusk og trøtt kropp, inntulla i et teppe. Jeg satte meg ned og koste med han til han begynte å våkne litt mer, før vi kunne dra. Det var vondt å se han så medtatt, men samtidig så godt at han var våken – at han levde. Han var tydelig kvalm av narkosen. Kasta opp flere ganger. Ville ikke drikke. Skalv. Det tok noen timer før han begynte å kvikne mer til. Ville ha vann og mat. Vi pusta letta ut. Siden vi ikke har hatt noen hund i narkose før, og lille Jacob ikke er helt bra, var vi nok litt ekstra bekymra for han i dag. Men nå var det verste over. Sannsynligvis slipper vi noen komplikasjoner.

Natta gikk fint. Han sov i senga si med ullgenser på. I dag er han omtrent seg selv igjen. Fra nå av skal vi pusse tenner! Vil prøve å unngå at han må igjennom dette oftere enn absolutt nødvendig. Stakkars, lille mannen…