childhood memories

Like ved barndomshjemmet mitt ligger det et gammelt, lite trehus. Det er ingen som bor der lenger, men i mange år kom et eldre ektepar dit og tok vare på det – de klippa plenen og stelte trærne og blomstene. Det var dem som hadde bodd der en gang i tiden, før jeg kom til verden. Jeg vet ikke når. På grunn av dårlig helse ble de tvunget til å flytte derfra, og forlate alt - huset og gårdsdriften – og flytte til en leilighet som var mer praktisk for dem. Den siste tiden jeg gikk dit var det bare mannen som kom. Han tok vare på alt så godt han kunne. Men det ble mer og mer sjelden. Jeg lurer på hvordan det ser ut der nå.

Gården var omgitt av jorder og skog. Nærmeste nabo bodde cirka en kilometer unna. En smal, humpete vei førte fram til huset. Hagen var full av blomster og epletrær. Og foran huset lå en liten dam, med hvite vannliljer. Døren var alltid låst, så jeg var aldri inne. Men jeg stod på tærne og så inn igjennom vinduene. Jordgulv og gamle møbler. Jeg kan ikke helt fatte at det faktisk har bodd mennesker der i moderne tid. Låven var skakk og grå av vær og vind. Av og til var jeg der inne å så på de gamle tingene og redskapene som lå igjen. Men det føltes som den kunne rase sammen når som helst.

Jeg pleide å gå dit med tankene mine, alene, og sitte der ved en liten bekk som rant forbi like ved. Der fant jeg ro og stillhet, bare forstyrret av vinden i tretoppene, sildringen fra bekken og fuglesang. Tiden sto stille, der på den gamle gården. Ingen kunne nå meg. Jeg var totalt alene. Noen ganger gråt jeg der. Andre ganger bare satt jeg der og snuste inn lukten av skog og gress og kjente at det var godt å leve.

Lenge drømte jeg om å restaurere det gamle huset og flytte dit. Det hadde vært så godt å bo i de omgivelsene. Men penger og andre praktiske ting gjør det vanskelig å få til. En vakker dag skal vi ha et sted som det lille trehuset fra mitt barndoms minner. Kanskje plassert ett helt annet sted, hvor det alltid er sommer. Med utsikt mot sjøen og en liten søvnig småby like ved.